Førjulsprat med Pål og Johan Sebastian

To av Norges beste sprangryttere er bestekompiser. Pål Flam og Johan Sebastian Gulliksen fullfører hverandres setninger helt ubevisst, og mener begge at det å vinne i seg selv ikke kan være motivasjonen for å drive med sporten.


Av: Redaksjonen
Publisert: 20. desember 2018

 

(Cavalier TV: Julebesøk hos Flam og Gulliksen)


Pål Flam kommer smilende ut av ridehuset leiende på en 4-åring han akkurat har trent ferdig. Skritteteppet sklir ned i snøen, han ler, rister det, har plutselig en hånd for lite, og går for en klem istedenfor håndtrykk. Vel inne i stallen står hestepasseren klar. Han lurer på om Pål skal ri neste hest nå, eller vente litt. Pål ser på oss. 

– Johan kommer snart, han måtte bare gjøre seg ferdig. Vi må begge ri en hest til hver nå på formiddagen, så kanskje vi bare skulle gjort det med en gang?

Tilbake i ridehuset kommer også Johan Sebastian, som på mystisk vis har klart å snike seg forbi oss inne i stallen for å sale opp neste hest og komme tilbake.

– Jeg får hilse pent jeg og, sier han mens han ler. I motsetning til Pål skal han ut å reise igjen før jul. Olympia i London venter sammen med hesten Arakorn.  

 
 
 

I konstant bevegelse

– Reisingen i seg selv er faktisk det mest slitsomme. Kjøre lastebil i utallige timer, sier Johan Sebastian.  

– Ja, og all logistikken rundt det. Pakking og planlegging, skyter Pål inn fra hesteryggen i galopp. 

 
Johan Sebastian på et spennende fremtidshåp.

Johan Sebastian på et spennende fremtidshåp.

 

– Nå må du smile pent og gjøre deg fotogen da, Pål, ler Johan Sebastian. Pål roper et eller annet mens han gjør løsgjørende bakkearbeid på hest nummer to for dagen. 

Presset er stort, reisedagene mange. At de begge har vurdert, opptil flere ganger, å finne på noe annet kommer frem tre kvarter senere da vi setter oss ned. Gutta sitter overfor hverandre og vi rigger oss til litt på sidelinjen.

– Altså, jeg har jo vurdert universitetet og det å få seg en «vanlig» jobb mange ganger. Å leve rundt tryggere rammer er jo tidvis fristende. Vite hvor jeg er om to helger og så videre, sier Pål i samme øyeblikk som han på en måte ombestemmer seg. 

– Nei, jeg ville jo ikke gjort noe annet, egentlig. 

 

Å tenke stort

– Det går opp og ned. Noen perioder er helt enkelt bedre enn andre. Du kan ikke vinne hver gang. Du må ha et mål og en plan, med tålmodighet og fleksibilitet som stikkord hele veien. Se fremover. Lage nye planer hvis de gamle ikke funker, sier Johan Sebastian.

– Det blir ofte både plan b, c og d. Ting endrer seg hele tiden, legger Pål til.

 
Du må bare bli ekstremt vant til ikke å vinne. Du taper flest ganger.
— Pål Flam
Pål og en litt morgentrøtt 8-åring.

Pål og en litt morgentrøtt 8-åring.

 

Hjemmebane er viktig for begge. Det er her de kan bidra til å gjøre sporten større i Norge, noe begge legger stor vekt på. Vi lurer da på hva som er motivasjonen bak alle reisedagene, all planleggingen?

– Å tenke stort er jo også en del av denne sporten. Å få poeng i World Cup’en er jo for eksempel bare helt rått, sier Johan. 

 

Verden rundt for fire feil

Erfaring er viktig. Tålmodighet og fleksibilitet er stikkordene. Pål mener at man, som med alt annet, mp finne en større glede ved ridningen enn kun det å vinne stevner.

– Du reiser jo egentlig verden rundt for å få fire feil. Det er jo litt sånn det er. Det er en spesiell sport å holde på med, for du rir jo ikke for å vinne, sånn når alt kommer til alt. Du rir for å skolere, forberede hesten til neste nivå, trene til et potensielt OL om to år. Målene er alltid lenger fremme med hver hest. Løper du hundre meter gjør du jo det i større grad for seier der og da. Det samme kan ikke sies om hestesporten. Prosessene og læringskurven til det levende individet du er et team med er vel så viktig som seier. 

Han beskriver seg selv som et konkurransemenneske, men tror det blir en for tung sport å drive med dersom å vinne skulle være alt. Du kan ikke vinne hver gang. 

– Jeg er kjempefornøyd om jeg kommer inn i ringen, får fire feil og hesten min har hoppet superbra. Eller om jeg rir på bakken i ridehuset og noe vi har slitt med plutselig løsner. Jeg liker bare å ri og det å holde på med hest. Det er det som er motivasjonen min. Progresjon, men ikke nødvendigvis å vinne. 

 
 
johanflam5.jpg

Snarvei til voksenlivet

De to kompisene har kjent hverandre hele livet. Skiferier med familiene deres, og stevner. De motiverer hverandre til å fortsette med ridningen. Det har de alltid gjort, og kanskje spesielt i tenåringsårene hvor motivasjon ofte sloss med hundre andre ting.

– Det er jo ikke så mange gutter som rir. I tillegg er sporten relativt liten her sammenlignet med resten av Europa. Her hjemme går det i fotball og ski. Det at vi alltid har hatt hverandre og samtidig konkurrerer mot hverandre bidrar mye til at vi holder motivasjonen oppe, sier Johan Sebastian. 

 Pål nikker og er enig. Festing og et typisk ungdomsliv er noe de begge har gitt avkall på. Som enhver annen toppidrettsutøver kommer voksenlivet fortere og slår hardere enn for de fleste andre. 

– Altså, jo vi har jo vært på party, men dagene går og prioriteringen er alltid hestene. Når vi først har en dag av vil en egentlig bare hvile, er Pål sitt svar når vi spør om de noensinne tar seg en skikkelig fest.

 

– Ja, så 40-års krisa kan bli heavy, sier Johan Sebastian. Begge ler.

– Det blir fest på Gran Canaria når vi går av med pensjon, for å si det sånn. Neida, men vi har jo begge vært russ og alt det der, men ja, du må ofre en del av det som er å være ung voksen hvis du skal drive med dette. En må bli voksen fort. Det har vært tøffe tider, men samtidig vokser en jo som person.

 
 
 

Profilering og fremtidsutsikter

Hverdagen er full av høye forventninger og et krav om gode forretninger for at de skal ha muligheten til å fortsette. Johan Sebastian beskriver pappa Geir Gulliksen som streng, men fair. En person som stiller krav, men som samtidig nok er den viktigste støttespilleren for både han og Victoria. 

– Jeg har blitt opplært til å utdanne unge hester opp til et visst nivå. Og i det de kommer dit skal de gjerne selges. Å gjøre grunnarbeidet for at de så skal videre til andre. Det er det vi lever av. Og heldigvis har vi noen hester som vi også skal ut å konkurrere med og ha det gøy med. Du driver ikke kun med sport, men også forretninger for å kunne leve av det.

Å måtte selge sin beste treningskompis er noe enhver rytter som driver på høyt nivå må gjennom. Vi spør om han noen gang har satt foten ned og sagt, nei, denne hesten selger jeg ikke. 

– Ja, mange ganger, men alle gangene har de blitt solgt, ler Johan Sebastian. 

 
johanflam0.jpg
 

At både Pål og Johan Sebastian er født med ryttergener er ingen hemmelighet. At veien til Grand Prix-klassene har vært lang og ulik for dem kommer frem i måten de snakker om det på. 

– Det har vært et skikkelig spennende år for meg. Jeg vant NM i senior i år og fått en ny jobb i team Oxer for Line Karlsen Raaholt og familien. En må jo ha bra hester for å lykkes, men det vil også alltid være tider hvor du ikke har det beste hestematerialet, og da må en klare og tenke fremover. Utfordre seg selv for å bli bedre. Det er det jeg alltid har forsøkt å gjøre hjemme, uavhengig av hvilken hest jeg har sittet på. Og tro meg, jeg har ridd mange dårlige hester i gåsetegn. Bakkearbeid er så ekstremt viktig for å bli en bedre rytter, og det kan en jo like gjerne trene på med en skolehest som en 5 stjernes Grand Prix hest. Det handler litt om å holde ut også. Ting tar så enormt lang tid, forteller Pål. 

Hele livet har så og si blitt tilbragt i stallen og sammen med firebeinte eller teammedlemmer som snakker samme språk som dem selv. For det er en helt egen greie å drive med hest. I dagens landskap, med sosiale medier og i kampen om gode sponsorer og samarbeidspartnere kreves det mye, uten at de nødvendigvis ser på det som noe negativt. Begge er relativt sjenert og det har tatt lang tid å bli vant til media og rampelyset som følger med. 

– Før fikk du kanskje litt profilering på Eurosport hvis du klarte å komme høyt i et World Cup-stevne. Sosiale medier er sånn sett fantastisk. Sporten blir gjort mye mer tilgjengelig, samtidig som du får muligheten til å vise frem flere sider av sporten og hverdagen med hest som utøver.

 
Det er like mye det som foregår rundt selve ringen som er viktig når det kommer til forretninger. Det blir jo en jobb, det også. Du må hele tiden være kreativ og skape muligheter selv. Å være passiv funker ikke.
— Johan Sebastian Gulliksen
johanflam2.jpg
 

Bestekompiser som backer hverandre

De beskriver begge sporten litt som å begynne på nytt hele tiden - Flere ganger samtidig. På spørsmål om det handler mest om talent eller penger bøyer en engasjert Pål seg frem i sofaen. 

johanflam6.jpg

– Jeg ville ikke sagt penger. Jeg blir faktisk ganske irritert når folk sier de ikke har noen penger og derfor ikke kommer seg opp og frem. Jeg har ingen penger, men rir nå på nivået jeg har jobbet for hele livet nå. Det tar bare sinnsykt lang tid, og du må ville det med hele deg. Du må gjøre all drittjobben ingen andre gidder å gjøre. Etter alle årene med hard jobbing har ting nå endret seg for meg med team Oxer. Ingenting kommer gratis. Jeg har ridd ekstremt mange ulike hester opp gjennom. Problemhester ingen andre gadd å ri, hester som aldri ville fungert i sporten i det hele tatt, og bare rett og slett ubrukelige hester sånn sett. Penger burde ikke være avgjørende for å satse. Da er man, etter min mening, heller bare lat og burde finne på noe annet. Å se muligheter er viktig, og mulighetene må du, som Johan sier, skape selv. 

De rir aldri hverandres hester, men rir ofte sammen, hjelper hverandre med problemer og diskuterer mye. Utenfor har noen begynt å bygge bane. Pål og Johan sier, i kor, at de egentlig skulle vært der ute og hjulpet til. De reiser seg, gir hverandre et klapp på skulderen på vei ut i ridehuset. Bommer bæres, støtter settes opp, skritt telles. Nå skal de snart prøve en potensielt ny hest. Før vi pakker sammen sakene våre, gir dem en klem og ønsker god jul, ber vi bestekompisene beskrive hverandre.  

– Johan er en sjenert type. Han gjør ikke så mye ut av seg, men jobber hardere enn de fleste andre. Han er ganske stille, men han er ekstremt snill.

– Pål er morsom. Han er en du kan ha det skikkelig gøy med. Han er snill og omtenksom. Han er en person du alltid kan ringe til hvis du har en dårlig dag. Han klarer alltid å inspirere og dytte humøret opp igjen. Han er en god kompis.