Tett på Victoria Gulliksen

 

Hun rir opptil ti hester per dag, løper når hun ikke rir, og vet ikke hva en hverdag uten hest egentlig er for noe. Victoria Gulliksen er født inn i sporten, men hevder seg mer enn god nok bare ved å være akkurat den hun er.

 


Tekst: Celine Mee Storrvik
Foto: Madeleine D. Bergsjø

 

Ved første øyekast kan hun se ut som det hestesporten sliter med å bli forbundet med her hjemme. Vi møter henne på gårdsplassen omkranset av et toppmoderne anlegg signert hennes egen familie. Hun har vokst opp på denne måten, og passer utvilsomt inn i miljøet. Hele utstrålingen hennes kan vitne om at hun er født inn i ressursene og muligheten til å drive med hest på toppnivå. Men, da Victoria setter seg ned med en kopp te mellom hendene, krysser beina og smiler bredt, slås fordommene om en privilegert 26-åring som får alt servert i fanget kjapt ned. Victoria er beintøff.

 
Den største misoppfattelsen av meg er at jeg lever i en boble hvor hestepassere har all kontakt med hestene mine, at jeg ikke vet hva et møkkagrep er og at jeg bare valser rundt, kommer til ferdig oppvarmede hester og ikke vet hva hardt arbeid er.
— Victoria Gulliksen
 

Victoria rir opptil ti hester daglig. Hun satser sport med fem og har i tillegg alltid andre prosjekter i form av unghester eller hester som er til trening hos henne. I tillegg har hun et brennende engasjement for elevene sine, og mener rekruttering er en av de største utfordringene for ryttersporten i Norge.

– I tillegg til at det er ekstremt kostbart å drive med hest her hjemme, er rekruttering utvilsomt en av våre største utfordringer. Altfor mange rideskoler legges ned, og oppfølgingen blir som en følge av det ikke god nok. Onkelen min driver en rideskole i Ålesund. Dit drar jeg så ofte jeg kan for å holde kurs, da jeg synes det er så viktig å være ute og snakke med unge ryttere og bidra til å holde liv i engasjementet rundt sporten.

Setningene renner entusiastisk ut av Victoria. Det er tydelig noe hun brenner for, og en merker hun er ekstremt bevisst sin rolle som forbilde for andre. Hun ønsker å være en god rollemodell og ambassadør for sponsorene sine og hele sporten generelt.

Kontraster og konkurranse

Gulliksen-familien har lang fartstid innen sprangridning, og både Victoria og broren Johan-Sebastian har gått i pappa Geirs fotspor. Fra anlegget i Lier har familien gjort business av sin aller største, felles lidenskap.

– Det er så morsomt hvordan vi alle tre er så ekstremt forskjellige, og på hvilken måte Johan og jeg har fått pappas ytterpunkter i oss som ryttere. Johan er sterk og takler store hester med mye power som han rir veldig samlet. Jeg på min side foretrekker mindre hester og rir mye lettere. Johan rir også alltid veldig fort, jeg rir bare fort når jeg må. Han blir aldri redd. Pappa er veldig glad i det engelske systemet, mens jeg er ekstremt fascinert av det amerikanske. Johan digger det tyske, så impulser fra heler verden møtes her hjemme kan man jo si. Vi har alle et skikkelig konkurranseinstinkt, men i bunn og grunn heier vi selvfølgelig på hverandre og er flinke til å anerkjenne hverandres prestasjoner.
 

 
gulliksenviego.jpg
 

Strukturert fleksibilitet

Victoria er flink til å se seg selv og andre utenfra. Hun er konstruktiv og realistisk når hun beskriver seg selv som rytter. Hun er ydmyk, men uten å la seg overkjøre. Treningsplaner for både hestene og seg selv er noe hun gjør på egenhånd. Strukturert og ukentlig basert på sesong. September er normalt en relativt rolig periode, hvis hverdagen til Victoria kan kalles rolig.

– Jeg pleier å løpe fra seks til sju om morgenen. Så er jeg på plass i stallen mellom syv og åtte. Jeg rir normalt seks hester før lunsj, eller to knekkebrød i hånden som det ofte blir, for så å ri to hester til etter lunsj. Etter det venter vanligvis noen elever før stallarbeid og annet som må gjøres i forbindelse med at vi har oppstallører her.

 
En ting jeg har lært meg gjennom årene er at du ikke trenger ti topphester for å kunne være topprytter. Det handler heller om logistikk og fleksibilitet, og det å sette seg realistiske rammer og mål.
— Victoria Gulliksen
 

Hun vektlegger variert trening og mye kondisjonstrening for hestene sine. Snakker om trav- og galoppturer, motivasjon og hvor viktig kjemi mellom hest og rytter er. Når hun blir ivrig snakker hun i halve setninger, på inn- og utpust, og med et kroppsspråk som gjør at armbåndene hennes danser rundt håndleddet. Victoria er velstelt og ujålete på en gang.

 
 

– Variert trening på ulikt underlag er noe jeg synes er kjempeviktig, både for hester og mennesker. For eksempel viser nyere forskning at underlaget som gjerne blir brukt på ridebaner nå til dags ikke er spesielt godt egnet til at hestene skal løpe for mye i sirkel. Restitusjonstiden etter seneskader viser seg å være mye bedre dersom du heller traver rolig på rette strekninger i opptreningsperioden. Det kommer jo selvfølgelig an på skaden, men vi bruker ofte tur til opptrening og merker god effekt av det.

Selv løper hun flere ganger i uken og er fast bestemt på at en rytter i god form så og si er påkrevd for å kunne yte maksimalt på hesteryggen. 

- Det å finne motivasjon også utenfor ridehallen er sinnsykt viktig for meg. Å kunne konvertere mestringsfølelsen til noe mer enn ridningen. Å drive med hest handler mye om evnen til å kunne omstille seg kjapt, da det er levende vesener vi jobber med. Det er lett å gå i kjelleren hvis en sesong for eksempel blir ødelagt av en skade. Alt går ikke alltid som planlagt. Hvordan en takler både oppturer og nedturer har alt og si. 

 
_MG_0431.jpg
 

Hestejente for alltid

Når Victoria flyr over hindrene ser det lekende lett ut. Hun er myk og avslappet, konsentrert og rutinert. 

– Om jeg noen gang blir redd? Selvfølgelig! Ja, herregud. Frykten kan komme uten at jeg nødvendigvis faller av og skader meg også. Jeg kan fort begynne å gråte uten at jeg merker det selv i sånne situasjoner. Plutselig bare renner tårene. Er jeg i en situasjon på banen hvor jeg blir redd nytter det ikke å fighte. Kroppens naturlige reaksjon ved frykt er jo å spenne seg, og det blir jo aldri bedre av det. Jeg pleier å gå av og longere til jeg roer meg ned, for så å sette meg opp igjen og fortsette.

Hun snakker mye med elevene sine om nettopp frykt, og har en oppskrift hun aktivt bruker mot akkurat det.

– Hopp lavt og mye, og vær ydmyk. Jeg har opplevd flere ganger at kjemien mellom hesten og meg ikke er der lenger. Jeg prøver da å rette opp i det sammen med treneren min, men hvis jeg merker at det ikke stemmer er jeg den første til å anerkjenne det og heller la noen andre prøve å ri den. Kjemi har som sagt mye å si. Alltid.

Ute på gårdsplassen står 26 år gamle Victoria Gulliksen med topphesten Viego. Han følger etter henne, presser mulen sin inn under armen hennes og får henne til å le. På spørsmålet om hva hun hadde gjort hvis hun ikke drev med hest blir hun for første gang i løpet av ettermiddagen stille.

– Jeg har tenkt mye på det, men klarer ikke finne noe annet svar enn at det garantert ikke kunne vært på et kontor, og at det mest sannsynlig hadde blitt noe aktivt og litt kaotisk.

Hun ler. Snur hodet mot Viego og kysser han på halsen før hun klapper han forsiktig, innser at hun har dårlig tid, smiler, og sier tusen takk for besøket. Like før baken til Viego er innenfor stalldøra kommer svaret på siste spørsmål. Kontant og ufattelig kjapt.

– Målet mitt er å vinne OL. Uten tvil.