Tett på: Per Waaler

Det går ikke an å låse fast tid, men alt han vil ha er mer tid. Det handler ikke om akkurat nå, men heller om neste gang. Ambisjon og kreativitet er utviklingens største drivkraft, og tålmodighet er nøkkelen til absolutt alt. Vi møtte dressurlegenden Per Waaler på Waaler Farm i Sverige.


Tekst: Celine Mee Storrvik
Foto: Madeleine Delp Bergsjø

_MG_3714.jpg
 

Han er kjent for å være kompromissløs. Kanskje muligens også nærmest reaksjonær i en verden av dressurtanter og kandarbitt. Han tror ikke på lydighet som et resultat av maktkamp. Ikke fordi han er naiv, men fordi han mener gode resultater handler om noe mer enn poengsummen gitt av en subjektiv dommer.

– Når du begynner på rideskole som barn er det en verden langt unna gramantøyler, pisk og sporer. De fleste begynner med et utgangspunkt om å få hestens respekt på en naturlig måte, heller enn fremtvungen lydighet. Dagens dømming setter, etter min mening, denne lydigheten over hvordan hesten naturlig beveger seg, og ødelegger for gjensidig respekt mellom rytter og hest.

Dialekten er en blanding mellom bergensk og svensk. Svorske ord flyter inn i hverandre, og de er mange. Per slutter sjeldent å snakke. Ikke på en irriterende måte hvor du aldri slipper til, men slik at du faktisk ikke har lyst til å si så mye – du vil bare lytte. På samme måte som han, på utebanen sin i Sverige, bruker all sin energi på å lytte til hestene sine.

Tålmodighet er det viktigste som finnes. Han snakker ustoppelig om det fra ryggen til hesten som har lært han mest om akkurat det. Wilma. Eller Welba, som hun egentlig heter, og noen dager – Lisbeth Salander. 

– I dag merker jeg at hun ikke er på topp. Da tilpasser jeg treningen deretter. Presser jeg for hardt, eller gjør noe hun ikke vil, gir hun beskjed. En gang på et stevne gikk jeg over grensen for hva hun kunne stille opp med, hvorpå hun endte runden vår med å snu hodet og bite meg i støvelen. Ja, frøken Salander har masse, masse personlighet. Akkurat sånn jeg liker det.

Han er avhengig av hestens samtykke for å få noe tilbake fra dem – relasjonen bygges på et nærmest menneskelig samspill. Når han ber om noe, må han få aksept, og før han kan be om noe, må han ha blitt akseptert av hesten. Stress er heller aldri fruktbart. Man må alltid se an dagsformen til hesten, men også din egen.

 
Å bli sint på en hest fordi den ikke vil det jeg vil er lite bærekraftig. Å finne ut hvorfor den ikke vil, og arbeide mot å løse det på en konstruktiv måte er lønnsomt. I lengden. Trening går ut på å begrense feil. Overkjører du hesten mister du noe, og det noe er dens tillit til deg. 
— Per Waaler

Se videoen fra besøket hos og intervjuet med Per Waaler her:

 

Unngår konflikter



Han bruker ikke hendene til å kontrollere hesten. Det er ikke sånn han lærte å ri. Han lot hesten selv bestemme hvor den ville ha hodet sitt. Å bruke tøylen er noe som for han bidrar til å endre balansen, men det skal aldri være avgjørende for hvordan hesten bærer seg.

– Se for deg at du selv har et bitt i munnen med tøyler som igjen har makt over deg. Hvem ville du turt å ta kontroll over dem? Hvem stoler du nok på til det? Jeg vil tippe listen din er ganske kort. Det går på tillit. Og tillit bygges på erfaring.

Wilma skvetter til når en eldre mann i blå kjeledress runder et hjørne ved ridebanen. Per forholder seg rolig på hesteryggen, hilser på naboen som går forbi, ler og forteller at Wilma som regel skvetter litt når naboen, Allan, går forbi. Per vinker og sier hei, for så å snu seg mot oss fra hesteryggen og fortelle at de kaller han Allan Bin Laden. Han gjør noen enkle galoppbytter, kutter en linje og ender i en dobbel piruett. Alt mens Per snakker uanfektet. Alt mens det ser lekende lett ut. Han forteller om analyser han kontinuerlig gjør av hestenes kroppsspråk, hvordan han aldri straffer dem med makt. 

 
– Jeg går ikke i konflikt med hesten. Jeg trenger ikke vinne konflikter. Det som heller er viktig for meg er å finne ut hvorfor den ville noe annet enn det jeg ville. Deretter må jeg finne en annen løsning på problemet enn å gå i konflikt. Jeg vil ikke utvikle en hest som er god til å tape. Det er ikke forenelig at en hest skal gi seg samtidig som den skal være ambisiøs og kreativ, hvilket jeg ønsker at den skal være.
— Per Waaler

Dyrevenner

Kona Helene og Per er veganere. Det kommer frem under lunsjen. Buffét. Svenskene elsker buffét. At de endte opp nettopp her, i Asarum like utenfor Karlshamn i Sverige, er tilfeldig. Stedet, som tidligere ble brukt til dyrking av trær, har familien Waaler gjort om til et anlegg med to innendørs ridebaner, én utendørs og en stall med walker og direkte utgang til svære paddocker med gress fra halvparten av boksene. At hestevelferd kommer først hos Waaler Farm er det ingen tvil om. Vi biter oss merke i at det i stallen er et overtall røde hester.

_MG_3614-2.jpg

– Elsker dem. De sier så i fra. De er enkle å tyde. Jeg elsker både fukser og røde fukser. Det er nok fordi mitt system og måte å jobbe på går ut på å få feedback fra hestene. Derfor tillater jeg dem også å gjøre ting andre anser som feil. Jeg anser det ikke som feil, men som informasjon som er nødvendig for å komme videre i arbeidet med hver enkelt hest. Resultatet blir ikke bedre enn hestens dna og mitt arbeid. Jeg har alltid en grense jeg aldri tråkker over med hver enkelt hest. Kommunikasjon er nøkkelen, og grensene settes av hesten selv. 

Frustrert over hestene blir han så og si aldri. Hele hans filosofi går ut på tålmodighet og langsiktig arbeid. Det han imidlertid blir frustrert over, er tematikken som har gjort han til både elsket og omdiskutert mann innen dressursporten. Dagens krav til, og måte å dømme på.

– Måten det dømmes på er årsaken til alt som er negativt med sporten i dag. Etter min mening. Rytterne er ute etter å bli premiert, og som et resultat av det blir sporten formet etter dommernes tankesett og måte å gjøre ting på. Du kan for eksempel ikke gjøre opp for mangel på bydning med større sporer, du kan bare kompensere for mangel på bydning ved å drive mer. Bydning igjen er videre en mental ting hos hesten. Bydning skaper aktivitet, og god aktivitet kreves for aktive bakbein, hvilket jo er hovedingrediensen i samling. Dressur er en vanskelig. Det handler jo til syvende og sist om hestens medfødte dna, og det er jo naturlig nok derfor vanskelig å skulle måle en hest opp mot en annen. Å se på resultater isolert er for meg uaktuelt.

 

Unge lovende

Per er igjen tilbake på hesteryggen. Denne gangen på en 4-åring med et dna han mener er Grand Prix-kvaliteter. Vi lurer på hva han ser etter når han jakter etter nye hester med potensiale til å nå langt.

– Når jeg ser på en potensiell hest for Grand Prix er den store begrensende delen bak hesten, så vel som lengst frem mellom ørene. En hest som ikke naturlig bringer sitt bakben under, helt oppe fra kneet, og måten den fra hoften bringer kneet fremover, kommer alltid til å ha problemer med å bære seg. Siden, når det gjelder trening av mine egne eller elevers hester, bryr jeg meg ikke så mye om bakbena lenger. Man kan ikke med trykk føre hestens bakben under, hverken med sete, sporer eller pisk uten att dette medfører andre negative reaksjoner. Fokus går da til hva som eventuelt stopper bakbena fra å komme under. En del er fysisk, hvordan hesten er konstruert, og den andre er mentalt i form av spenning og den destruktive innvirkingen dette har på hestens motorikk. Spenninger kommer oftest fra hestens forhold til bitt-tøyle-hånd, og noen ganger fra en dårlig tilpasset sal eller andre ting som skaper smerte, ubehag eller irritasjon.  

4-åringen stamper med det ene bakbeinet etter at økten er over. Den ene bandasjen har sklidd litt nedover. Per skynder seg og tar den av. Ler, og forteller at det vanligvis er Helene som bandasjerer. Hun får det til å sitte bedre og se penere ut. Han klør hesten bak øret, sier gjentatte ganger at han gjorde en god jobb i dag. Forteller oss at dette er en hest med kaldt hode, en med det mentale på plass. Per snakker om hestene som det de er. Levende vesener, alle med sin unike personlighet. At han kan anses som alternativ kjenner han seg ikke igjen i.

 
_MG_3701.jpg
 

– En har lett for å se på det som ikke er mainstream som alternativt. Jeg ser ikke på meg selv som alternativ i det hele tatt. Jeg forsøker å forstå hestenes kroppspråk best mulig og behandle og agere deretter. Synes ikke det er noe alternativt med det. Jeg ber alltid om å få de vanskeligste hestene å jobbe med når jeg er rundt og holder clinics og så videre. Og skulle jeg noen gang ende opp å ikke få det til, så tenker jeg at det er ok for nå. Da får publikum se at jeg ikke må få det til for å fremme meg selv. Jeg går aldri over grensen hvor hesten blir redd eller spent på grunn av meg. Jeg bygger et grunnlag for neste gang. For neste gang er alltid viktigere enn denne gangen. 

Bladene har begynt å dekke over store deler av banen han tidligere i dag harvet med en traktor uten bremser. Den bare triller seg til et stopp. At til og med traktorer tilsynelatende lever på egne premisser får filosofien han står for til å fremstå som unik. Per er både sta og løsningsorientert. Sterk og ydmyk.

– Jeg er en nerd. Jeg elsker matte, fysikk og systemer. Dressur, som i så stor grad handler om systemer og analyser. Det passer min personlighet svært godt. Jeg sier aldri nei, men heller, kan du gjøre noe annet.